Sjelelig grunn til uro

31 - Byavisa, 23. januar 2007

KOPPERÅ: Kopperå kan ha langt flere innbyggere enn antatt. Halvard Nordfjæran fant ni bare i Verksgården.

Han har aldri vært på Verksgården tidligere. Kjenner ikke huset av utseende. Heller ikke bakgrunnshistorien. Vi har fortalt at Kopperå er turens mål, og at det skal være ”uro” der oppe.

Vi passerer Stageberg i Flora. - Nå begynner jeg å fokusere på huset vi skal til. Jeg føler bevegelse i trappene. Der er en sal i 1. etasje. I framsetet på bilen sikter Hallvard Nordfjæran liksom inn blikket. Samtidig er det en fjernhet å spore. Han puster tyngre. - Nå tas jeg med i kjelleren. Nå fikk jeg sannhetsfrysning. Det er en bekreftelse på det som skjer. I kjelleren finnes det en sentralfyr.

- Nå får jeg inn en voksen mannsperson. Han har jobba der. Gjør fortsatt det, for å si det slik. Nå så han mot meg. Med forundring. Han er klar over at vi er på vei. Vi tas ikke imot med åpne armer, tror jeg. Ny pause på noen sekunder. - Jeg får inn flere. Noen pusler med noe matstell. Det er 2-3 barn der. Det føles som det har vært noe skyting. Jeg senser soldater som marsjerer og har oppstilling.

Vi har tatt av opp Kopperåveien. Ved Verksgården møtes vi av Iver Botnan og datteren Birgit. Han har vært smelteverksansatt i hele sin yrkeskarriere og bodde i et hus rett overfor gården. Birgit vokste opp i bygda. Hun har de siste årene hatt serveringsansvar ved tilstelninger på gården.

Nordfjæran ønsker å vite minst mulig om hus han skal søke etter ånder for ikke å blande egne tanker med inntrykkene. Han åpner med å gå en runde rundt huset. Elkems representant Tom Ketil Karlsen låser oss inn i huset bygd i 1931, forøvrig samtidig med tunet rundt og Kopperå-kirka. Mens Nordfjæran går en runde på egen hånd, forteller Iver om gjester som har hørt lyder i 2.etasje lik svisj-svisj fra en fluestang i bevegelse. Tidligere benyttet bl.a. engelske og svenske kongelige gården som utgangspunkt for fisketurer i området. Det har i en årrekke versert historier om merkelige hendelser på Verksgården. Dører har smelt igjen og åpnet seg. Noen nekter å la seg lukke. Skritt er hørt av folk som beviselig var alene.

Nordfjæran kommer tilbake i stua, setter seg ned. Og fokuserer blikket på ny. - Det sitter noen der borte på bordet ved vinduet. De gliser til oss. I et av soverommene traff jeg på et par i 40-årene. De vil ingen vondt. De trives rett og slett her. I kjelleren møtte jeg en kar i fyrrommet. Han nevnte årstallet 1943. Han var ikke liten eller tynn, men rund i ansiktet. Lavere enn meg. Han visste vi kom. Det har vært mye trafikk gjennom ei luke på utsida av huset, ikke minst under krigen. Jeg ser også noen i uniform. De har gått faste ruter og losjert her mer enn et døgn. Det er her på spiserommet vi finner sentreringspunktet for den åndelige aktiviteten. Noen står også borte ved peisen. Der ved kisten, sier Nordfjæran. Blikket er fokusert. Pusten rolig, men tydelig.

Nordfjæran tar en ny runde i huset. Birgit har lyttet. Nå deler hun sine opplevelser:

- Det er noen som herjer med ovnen. Jeg sier av og til bestemt ifra om å slutte. Det hjelper. Jeg så en gang en mørk mannsskikkelse gå forbi i kjelleren. En mellomdør i gangen er umulig å ha igjen. Da jeg skulle servere en skoleklasse her, gikk lyden på den gamle radioen plutselig berserk. Opp og ned. Jeg varsla om at det måtte bli slutt. Da kom lyden på fornuftig nivå. Birgit forteller videre om da en kvinne som skulle hjelpe til ikke kom seg inn i vinkjelleren. Hun møtte en usynlig vegg i døra. En annen gikk rett inn uten problemer.

- Jeg har aldri vært ute for trollskap, men uansett hvor vi mye vi teller på forhånd, blir det alltid feil med bestikket under bordekkinger. Alltid en for mye eller for lite. Iver bryter inn. Forteller at alle sidene i gjesteboka fra krigsårene er skåret vekk. Dermed vet man lite om hva som skjedde på gården mellom 1940 og 45. Nordfjæran kommer tilbake for tredje gang. Han forteller at mannen i kjelleren har jobbet både ved smelteverket og på selve gården.

- Da det gikk opp for ham at jeg kom tok han imot meg med velvilje. Noen er her for å hive på peisen. Det er et lystig lag. Det kan godt hende besøkende har opplevd ting i andre etasje som følelse av ikke å være alene eller sett skygger. Kanskje har de hørt noen på badet og i kjelleren, konstaterer han.

- Lyder som skuring av stoler på golvet kan ha forekommet, tobakkslukt også.
Han setter seg ned langs langbordet. Retter blikket mot det ene vinduet.

- Det sitter fire ved bordet der. De føles avslappet og er glade i musikk. Trolig er de serveringspersonal. En av dem har tuska og fuska litt. Ingen har S i matte, for å si det slik. Mannen i kjelleren er skitten, men sympatisk kar. Han ga uttrykk for at han kan tenke seg å dra videre. De to på loftet er kledd som for noen tiår tilbake. De er reiseklare. Uniformene jeg ser er tysk. Mannen i kjelleren led en rask, smertefull død.

Reisehjelp: Halvard Nordfjæran hjalp her en pent antrukket herre videre over i ”lyset”.

- Har de noen budskap?
- De forteller at det til deres overraskelse er et liv etter døden. Den konstateringen er ikke uvanlig. Mannen ved peisen har mørk dress, hvite sokker og sorte sko. Han er 180 cm høy med glatt hår. Ser ut som han har med en assistent. Iver Botnan forteller at tyskerne tok Nustadfoss under krigen. Der var det kromproduksjon for stål. Verksgården var hovedsete for de tyske soldatene. - Det er dumt benekte det når man opplever ting. Da blir man mer redd, sier Nordfjæran.

Fra 1930 hadde Verksgården egen vaktmester. Personalsjefer med assistenter hadde ansvar. Vaktmesterordningen opphørte på 1980-tallet.
Nordfjæran får plutselig telepatisk kontakt med en eldre, haltende kar i arbeidsklær. Han reiser seg og vandrer demonstrativt med venstrefoten på slep. Demonstrerer capsen som løftes som til vennlig hilsen. - Mannen bar samtidig på en sorg. Over noe han mistet eller aldri fikk. Iver Botnan fatter ekstra interesse. - Dette kjenner jeg igjen. Får du opp noen navn? - Ja. Bokstaven R er i alle fall del av det. - Da vet jeg faktisk hvem det er. Dette skal jeg finne mer ut av, repliserer Iver.

Nordfjæran vil hjelpe de totalt ni åndene han har lokalisert i Verksgården, over til den andre siden - ”lyset” som han kaller det - med telepati. Birgit føler samtidig en spontan tørste. Hun utbryter: - Uff, nå ramler det fælt i trappa. Det tramper voldsomt.

Nordfjæran nikker. Han tror det blir fredeligere i huset, men sier nye ånder kan flytte inn. - Eksempelvis gjester som vender tilbake hit etter sin død.

Vi går utendørs. Botnan og Karlsen inviterer på omvisning i resten av bygda. Kopperå-samfunnet var selvhjulpent i det meste. Her var eget sykehus, togstasjon, svømmebasseng, svømmehall, skole, forsamlingslokale og samvirkelag.
- Forskjellen på fattig og rik, høy og lav var stor. 600 personer jobbet her oppe. Samfunnet lignet på Sauda, sier Botnan.

Ferden går forbi vaktmesterboligen, direktørboligen, funksjonærmessa, administrasjonsbygget. Her var en egen stall med hest, kyr og andedam. Nordfjæran ber sjåfør Karlsen stopper utenfor direktørboligen.

- Oppe i venstre vindu står en mann og kikker ned på oss. Det bor vel ingen der nå? - Nei, det har det ikke gjort på mange år, bekrefter Karlsen. Kan hende innbyggertallet i Kopperå er langt høyere enn de offisielle tallene viser..

Aktivitet: Halvard Nordfjæran fant ni ånder i Verksgården i Kopperå.

Forsvunnet: Iver Botnan med gjesteboka hvor sidene fra krigsårene er revet vek.